-
- © Ellen Glimstad
Bumerkene ble brukt som kjennetegn og eiemerke, og kunne males eller skjæres inn i hus, på redskaper og bruksting. Ångarden viser her bumerket sitt ved veien inn på tunet.
-
- © Pøbel & Dolk
Dolk og Pøbel har satt sitt preg på mange husvegger rundt om i verden med sin gatekunst, alltid med et kritisk og samtidig humoristisk blikk på verden.
-
- © Pøbel & Dolk
Store bilder krever store sjablonger. Her er en presenning tatt i bruk ved et prosjekt i Lofoten. Utgangspunktet for prosjektet var å ta gatekunsten lengst mulig vekk fra folk og byen til total ensomhet.
Helt fra de første menneskene har vi vært glad i å sette navnet vårt på ting. Vikingene risset gjerne inn navnet sitt med runetegn i treverket på båten – de kjedelige dagene i båten, til og fra raid. Og selv om ikke alle kunne skrive i middelalderen og fram til i moderne tid, var bumerket noe alle på bygda i Norge hadde et forhold til. Et bumerke skulle være lett å risse med kniv, og besto derfor av rette linjer. Om du ser noen ukjente streksymboler på gamle ting av tre, kan det godt være et bumerke. Har du eldre slektninger som har vokst opp på bygda i Norge, kan du høre om de vet om familien din har et bumerke.
I dagens samfunn finnes det lignende merker, men de er ikke alltid like populære blant huseiere. Det er fordi de ikke bare brukes til å si hvem som eier en ting, men oftere at innehaveren av merket har vært et sted og fått lyst til å etterlate seg et spor. Går du rundt på steder der mange mennesker ferdes, tar det gjerne ikke lang tid før du ser en tagg, altså et navn eller symbol sprayet eller tusjet raskt på en vegg. Dette kalles som regel tagging og blir sett på som hærverk om det ikke gjøres på spesielle frivegger der huseieren har sagt at det er fritt fram for å tagge og male graffiti.
Kompetansemål
- visualisere form ved hjelp av frihåndstegninger, arbeidstegninger, modeller og digitale verktøy
- reflektere kritisk over visuelle virkemidler og eksperimentere med ulike visuelle uttrykk i en skapende prosess