Skygger er kanskje en helt vanlig ting, men som i et mørklagt hus blir ganske skumle og kan se ut som noe helt annet. Og det skulle være et strekk som var et skummelt parti – og det var stua fra yttergangen til kjøkkenet – som har et varmt lys, og som er trygt. Så vi tenkte vi skulle jobbe med kontraster.
Når Idun kommer inn i brorens rom, så vet du at hun ikke har lov til å gå inn der.
Så kjører en bil opp oppkjørselen til nabohuset, og idet bilen svinger inn da, så sveiper frontlysene fra bilen inn vinduet der maska står, sånn at du får … Lyssettingen gjør at skyggen av maska med hull til øyne beveger seg over veggen.
Men hvordan det ble gjort, var jo ganske morsomt, for det er jo ingen bil som kjører, men det er assistenten til han som setter lyset, som står med en lampe og sveiper den fram og tilbake foran det vinduet som er bygd.
I det bildet der hun går ut fra kjøkkenet også, det er jo en av de bildene som helt tydelig var tenkt fra manuset også.
Klassisk bilde fra skrekkfilm er jo nettopp denne skyggen som er større enn karakteren.
For å få et bevegelig kamera – uten at det hakker og at bevegelsen ikke sees så godt – så bruker man noe som heter en dolly . Det er en plate med fire hjul og en liten innretning hvor du kan plassere kameraet og fotografen. På dollyen er det to som hjelper til med å dytte den rundt, inkludert fotografen. Det var ganske komplisert, særlig åpningsscenen hvor han storebroren stormer ut, og alle kommer gående, og du har det huset, så må den beveges ganske presist for at vi skal få det bevegelige bildet, og samtidig ha de riktige karakterene i fokus.
Når Idun kommer ut døra og du har bildet med det skjeve utsnittet, som også er et utsnitt som kan brukes for å skape en følelse av uro, en følelse av at ting ikke er som de skal være.
«Hallo?»
«Hei, det er mamma. Hvordan går det?»
«Fint.»
«Shit.»
«Vi stikker.»
«Idun …»
Vi er jo inne i et studio hvor det egentlig er helt stille, det er ingen lyder, det er ingen naturlige lyder av vind, trær eller biler som kjører. Ingenting av det finnes egentlig på settet. Så alt det må jo legges til i etterkant, og det kan være ganske vanskelig.
Vi hadde lyst til å bruke virkemidlene som god, gammeldags skrekkfilm for voksne benytter. Da hadde vi lyst til å hente inspirasjon fra klassisk skrekkfilmunivers.
Vi hadde jo ikke kjempestort budsjett til musikkarbeid, men vi hadde nok til at vi kunne ha en komponist med som blant annet komponerte partiet med papphuset, som jeg er veldig fornøyd med.
Publikum skal forstå at det er noe som skjer bak Idun, som hun ikke ser, fordi hun ser ned, og vi ser at det er hun som beveger seg i speilet. Så det måtte være en kontrast i musikken – i lyddesignet – at det måtte være stille før det brakte løs når huset kommer mot henne.